Teba jakken

Det er nå over fire år siden jeg flyttet til Uganda. Der levde jeg et verdig safariliv iført shorts og safariskjorte. Hver dag. Det var ikke så mye å skrive om, selv om jeg på kveldstid måtte iføre meg hvit skjorte og dress dersom det var aktuelt å gå på mottagelser.
Nå er jeg tilbake i New York og da spiller det er viss rolle hva man er kledt i. Særlig fordi klimaet her, nå er det vinter, er svært variabelt. Minus ti den ene dagen og pluss femten neste dag. Det kreves litt tankevirksomhet å velge klær som passer med dagens vær. Men jeg har jo ikke så mye annet å gjøre heller, som househusbond. Da får jeg begynne på noen tankerekker, som kan lede til noen konklusjoner. Tanker begynner alltid når man spaserer, og en dag, det er tre år siden nå, spaserte jeg mot Sloane Square, for å finne butikken oliver brown. Jeg skulle ha tak i bermudashorts i lin, passende for et varmt klima. Turen var strevsom, for på veien var jeg også innom Derek rose butikken i nabolaget. Derek rose er en favoritt når det gjelder pyjamas og robe.
Mitt håp med oliver brown, var at de kunne tilby et snitt tilpasset min solide kropp, altså et snitt tilsvarende cordings. Det kunne de. De to bermudashortsene satt perfekt, og litt lenger oppe enn rundt hoftene. De hadde til og med knapper for bukseseler. Det er alltid et godt signal. Og et tegn på kvalitet når snittet er tilpasset det funksjonelle, dvs at shortsen alltid sitter godt. I min tid i Uganda, slet jeg ut disse to shortsene. Jeg brukte dem hver dag.

Siden jeg plutselig ble boende i New York, kunne jeg handle på salget på oliver brown, og gamble på at størrelser fungerte, uten å ha prøvd i butikk. Det viste seg å fungere utmerket da jeg gikk inn med full tyngde og raidet avdelingen for tebajakker. Mitt ønske om tebajakker var inspirert av min opprørske, men også tilpasningsdyktige natur. Innendørs synes jeg ofte at en tweedjakke føles litt for varm, det er jo beregnet for kalde britiske hus uten oppvarming. En tebajakke er en spansk jakke, en skjortejakke i ull eller lin, tilpasset et avslappet spansk liv på landet. Det er vel stort sett bare i Spania man bruker slike jakker, men det er altså en jakke som er en skjortejakke som ofte er av et lett fleksibelt stoff og som ligner på en cardigan, men som har tre eller fire utvendige lommer og en innvendig. Men som har skjorteermer med knepping. Og slag. Med dette er man alltid velkledd, dvs i jakke, som altså er en cardigan eller skjortejakke. I usa vil vel noen også bruke ordet core jacket. Siden jakken ikke har padding, dvs ingen innvendig struktur, er den utpreget behagelig å bruke. Jeg har sett på vårens modeller, og de er selvsagt i lin og lettere ullstoffer. Saharamodellen var selvsagt i bomull. Og da er vi tilbake i kjente farvann, som heter safarijakken. Den store forskjellen er at en safarijakke alltid har belte.

Jeg har ofte lurt på hva som gikk galt i min oppvekst og oppdragelse siden jeg ikke liker stive jakker, jeg liker ikke å gå med slips og jeg liker heller ikke et stramt engelsk kroppsnært snitt på dresser og jakker. Så da jeg fant tebajakken, var det som å komme hjem, eller som Olav t Hauge ville ha skrevet, det var som å ro og finne en våg jeg aldri hadde visst om.

På Manhattan, hvor jeg nå akkurat i dag skuer utover en tåkelagt central park, kan man få tebajakker av og til på the armoury i trebeca. Det er en unødvendig dyr butikk. Det er bedre å satse på London og Barcelona.

Man skal alltid spørre et plagg om hva det kan gjøre for meg. Føle meg stolt, velkledd, inkludert, foraktet osv. Tebajakken sier til meg at den er en god venn som gir meg et dekke av å ha jakke på meg, slik at jeg kan bruke den på finere restauranter, og at jeg også får varme, og lommer til mine gjenstander. Det kan tenkes at folk tiltaler meg på spansk, det gjør ingenting, og det kan ihvertfall tenkes at folk ikke vet hva jakketypen heter. Jeg pleier å si at det var nevøen av hertugen av Teba som ba sin skredder i London om å lage en lett jaktjakke. Det er sånn noenlunde riktig. Dette var vel på 20 tallet, og siden er ikke jakken endret. Det er et tiltalende faktum for meg, som nå har begynt å bli litt konservativ, særlig når det gjelder bekledning. Her på Manhattan er dette grusomt å se. Square toe shoes, folk som burde henvises til adekvat klinisk behandling.

Jeg leste et sted at man aldri burde avslutte en beretning med synspunktet jeg har om firkanttuppsko. Så da nevner jeg i fleng at vinteren snart er over og de lette vårdager er i sikte. De skal jeg tilbringe iført mine trench coats og hatter, for Manhattan er fantastisk på den måten at ingen glor på deg selv om du er kledt som i en film fra 40 tallet. Mange bærer hver dag sin stetson eller borsalino til jobben, og de stopper hver morgen på sin vanlige skopusserbutikk for å få pusset sine Shell cordovan blutchers fra Alden. Det rette uttrykket er forsåvidt polert. Hestelær skal jo ikke ha skokrem, men kun litt voks. Det er slike lærdommer man vokser på som menneske her i byen.

 Jeg fant ikke knappen for lys på kamera. Men jakken er altså utstyrt med tre lommer foran og har ermer som en skjorte. Ingen splitt bak. Stoffet, som er ull og litt cashmere, er lett elastisk.

Innerlommen med knapp.

Tropeskjorter med fire lommer

I tropene er det varmt året rundt og det er ikke så ofte man bruker jakke på, med mindre protokollen krever dette. Som regel vrir jeg meg unna ved å vise til denne bloggen. På den annen side så er et av formålene med en jakke at man har mange lommer til alle tingene, dvs. nøkler, idkort, sedler, mobil, noen underbergere, klut til å pusse briller, solbriller.  Svaret på dette fant jeg ikke på amazon, jeg vet det finnes der også, men ved å se jamesbondfilmen the man with the golden gun, der skurken, dvs leiemorderen scaramanga går rundt i en lyseblå safariskjorte med korte ermer, epauletter og fire lommer.
Neste dag ba jeg min lokale skredder om å sy meg noen slike skjorter, og selv om han er en sterkt troende muslim, hadde han denne james bond filmen hjemme. Jeg leverte han noen bilder, også fra 30-tallets safarimote.

Så kan man gjerne spørre seg hvorfor denne skjortetypen er bortimot umulig å få tak i. Det beste svaret vel at de færreste vet om denne typen skjorter utenom latin-amerika, hvor guyaberaen jo er standard for mange, både til galla og til hverdagsbruk. Et annet moment er selvsagt at en skjorte ofte er knyttet til en formell tradisjon, med slips og mansjettknapper og 33 ulike snipptyper.

En safariskjorte kan gjerne sys av lin, det funker bra i varmt klima, men er selvsagt ikke særlig slitesterkt og må strykes med bestemt og flink hånd. Jeg valgte stoff i bomull i poplinsveving av ikke den tetteste typen. En bruksskjorte skal jo gjerne lages av sterkt stoff. Det ble også lages en liten innvendig nokså skjult lomme med glidelås. Lommetyver finnes overalt.

Så kan man diskutere om man trenger epauletter. Dette er jo et minne fra den tiden militærjakken var forbildet for sivile jakker, og jakkeskjorter som i dette tilfellet. Begrunnelsen for å ha skulderklaffer, eller epålett som muligens ikke er det rette ordet, er at man har kikkertremmen på skulderen og skal man til å kaste seg i landcruiseren fordi det kommer en afrikansk bøffel brasende, skal altså kikkertremmen være festen innenfor knappen på skulderklaffen. Bøffel er forøvrig det farligste dyret her, fordi bøfler kan være nokså kjappe. De farligste bøflene er eldre og utstøtte dyr, som ikke lever i flokken.

Når det gjelder safariskjorter, leveres disse ofte med action back, dvs. at ermene er festet i skulderstykket via en fold, som gjør at man kan bevege seg lettere. I mitt tilfelle ga jeg opp å forklare min skredder hvordan dette lages. Det neste er selvsagt om det skal lages en splitt midt i ryggen, av samme formål, og også splitter i sidene. Alt i alt kun begrunnet ut fra funksjonelle forhold, akkurat som enkelte engelske tweedjakker er laget for at man skal sitte på hesteryggen.

Lokalt finnes det ulike typer av denne skjortetypen, India har sin, og i afrika kalles slike skjorter ofte for kongoskjorter, her i uganda er det særlig eldre menn som bruker en slik dress, med lange eller knekorte bukser i samme stoff og farve.

Safariskjorter lages ofte med lange ermer, og opprullbare ermer med knappefeste. Det er fordi kvelden, natten og morgenen ofte er kald når man er på safari, og at myggen biter. Av den grunn bør man også sikre seg at stoffet skjorten lages av, er noenlunde myggsikkert. Dette må veies opp mot at stoffet puster lett. Akkurat dette er en vitenskap der jeg har liten kunnskap. Den regelen jeg følger, og det gjelder sokker, er å kjøpe dem laget av sea island cotton, det er den tynneste og beste kvaliteten av bomull. Gamarella, Corgi og Pantherella anbefales når det gjelder tynne bomullssokker. Pluss et merke jeg ikke husker akkurat nå, dvs. bresciani ett eller annet. tror det er italiensk. fås hos mr porter og på jermyn street, og på en god dag hos ferner j i stortingsgaten.

I usa kan man få tak i safariskjorter med polstring på den ene skulderen, slike brukes gjerne på jakt. Jeg anbefaler alltid Filson og Beretta når det gjelder skjorter til jakt, og for den saks skyld jakker. Faktisk har Filson nå etablert butikk i London. Prisene ligger faktisk litt under prisene i USA.

Et usedvanlig dårlig bilde, men poenget fremtrer klart i dette motlyset i retning svømmebassenget og det store treet av typen afrikansk tulipantre. Fire lommer. klaffer, korte ermer.

Med eller uten sokker

Av og til dukker spørsmålet om det er greit eller ikke greit å ikke ha sokker i sko, opp. Svaret er at det er helt OK å gå barføtt i enkelte typer sko. Det finnes båtsko med gummisåle og perforert overlær, dvs. de er ment for seiling, med litt sjø på dekk av og til. Og det finnes sko som er uformelle, altså ikke oxfords, men pennyloafers, dvs. aurlandskotypen, som passer fint til dette bruket. Chukkasko er også laget for bruk med eller uten sokker.

Det avgjørende kriteriet er faktisk om skoene er foret eller ikke. Forede sko, utført i tynt kalvskinn, vil etter en tid med bruk uten sokker, bli ødelagt, dvs. foret går i oppløsning. Det er altså en viss fornuft i å ha på seg sokker som tar opp svetten, slik at levetiden på foret blir lengre. Uforede sko derimot, tåler godt svette, dersom skinnet er av god kvalitet. Kostnaden ved å ikke bruke sokker, i slike sko, er at overlæret utvider seg litt mer enn om skoen var foret, dvs. man må kjøpe sko som er akkurat passe. Kostnaden må selvsagt måles opp mot fordelen, som er at det føles mindre varmt og klamt. Å gå uten sokker signaliserer selvsagt også fritid. Det er helt uhørt etter min mening å gå på kontoret eller møte noen i en arbeidssituasjon uten skikkelige sko med passende sokker. Sokker skal forøvrig gå over leggmuskelen. Noe av poenget med sokker er altså å signalisere formalitet. Man skal ikke blafre hud i en jobbsituasjon. Det gjør man på stranden.

Jeg bor i øst-afrika, hvor kaldt betyr 18 grader om morgenen, og varmt over 35 grader, gjerne på ettermiddagen eller kvelden. Jeg skal ikke klage, jeg bor i Uganda, et land som mange mener har et perfekt klima. Poenget mitt er at man må også se bruk av sokker i sammenheng med været. Tørt og varmt klima betyr at man ikke trenger sokker, svært fuktig og varmt kan bety sokker, mens kaldt klima, slik som f.eks. i norge, betyr sokker.

Jeg mener å huske at det av og til i motespaltene i norske media, spalter som har faste artikler skrevet av ungpiker, blir påstått at det er helt feil, eller stygt eller det som verre er, med bruk av sko uten sokker. Alle har selvsagt rett til å mene noe om slikt, men det er altså tradisjonen, som for pennyloafers stammer fra 20-tallet, som bestemmer, og ikke en restylaneinjisert moteblogger i 17 årsalderen. I bunn og grunn kan man slevsagt gå kledt akkurat som man vil, men jeg henviser altså til tradisjonen, som ofte diskuteres på ulike fra på nettet, f.eks. styleforum. Det er mange skonerder i verden, og de møtes på slike steder, hvor de diskuterer lester ogpassform og skolisser og lærtyper og av og til mote. Skomote har normalt ingen ting å gjøre med kvalitetssko.

 Et par uforede semskede chukkas fra Trickers. Disse er svært behagelige å bruke uten sokker, gjerne til min tropeuniform, som består av bermudashorts og linskjorter med lommer, dvs. guajaberas. Chukkas er jo ørkensko, dvs. de er oppfunnet på 30-tallet i Egypt, vissnok av Clarks.

 Slik ser det altså ut dersom skoen ikke er foret. Det er stor forskjell på kvaliten på sko, så det er ikke bare lesten som må passe, men også skinntypen. Man må prøve. Det er overraskende stor forskjell mellom skinntyper angående hvor lang tid det tar å gå skoen inn, med eller uten sokker.

Dette er et par klassiske suede pennyloafers fra Trickers. Tradisjonen tilsier at man skal putte en mynt i hver sko, dvs. i slissen på overlæret. Vissnok fordi det er greit å ha mynter til å ringe etter hjelp dersom man har havnet utpå og trenger hjelp for å komme seg hjem. Sko av denne typer, Bass sin Wejun-modell, er typisk Ivy-mote. Den japanske boken Take the Ivy, fra tidlig 60-tall, dokumenterer godt denne preppy-stilen, som forøvrig vokste frem via Brooks Brothers og J Press, fra 30-tallet og utover.

Guyaberas

Da jeg for mange år siden oppdaget denne skjortetypen, forøvrig på en reise i Mexico, føk der en stor lettelse og lindring gjennom mitt sinn. Et svett og plaget sinn, der protokollen krever jakke, mens gradestokken melder om like mange grader som alkoholstyrken på en vanlig GT. Et slikt sinn liker en skjorte som er en jakke som er laget av tynn og lett lin, og som er godkjent som formelt antrekk, og som erstatter for dressjakke.

Jeg sitter nå i mitt studerkammer, i andre etasje, og foran meg har jeg en flott plen og et passende utvalg av palmer. Siden jeg nettopp har flyttet hit, vet jeg ikke forskjell på øst og vest, siden vi er i tropene og solen er høy. Tror det er ca 200 km sørover til ekvator. Uansett er en guyabera et svært godt valg her.

Opprinnelsen er cubansk, noen sier mexicansk, og i dag er jakketypen, eller skjortetypen, utbredt i hele Latin-Amerika. Den kan lages av bomull, men de beste avkjølende egenskapene dukker opp når man bruker lin. Man kan tenke seg at noen satt en kveldsstund under en tropisk himmel, og nøt sine drinker, mens konversasjonen fløt lett i den fløyelsmyke og mørke tropenatten. Neste dag skal man normalt svette ut nattens fest av blodet gjennom tennis eller raske løpeturer. Ikke noe av dette passer meg, og noen ganger glemmer man å svette ut, og så går man på en mottagelse og så kommer svetten rennende ut i strie strømmer. Man kan forestille seg at svetter lukter så sterkt av gin at selv apene oppe i tretoppene hopper over til neste eiendom. Hvis man har på seg en skjorte av bomull, vil man i en slik stund være badet i sine egne kroppsvesker i flere timer.

Med en guyabera av lin, forsvinner svetten lett ut i atmosfæren, og inngår i det evige kretsløp hvor væsken kondenseres og danner skyer, som føres med passatbeltet ut i atlanteren, for så å dukke opp som tropisk syklon eller hurricane utenfor Florida, hvor det forøvrig bor mange eksil-cubanere, hvis favorittplagg selvsagt er guyaberas. Jeg bor ved bredden avVictoria-sjøen, hvor malariamyggen kun kan holdes borte ved jevnlig inntak av kinin i tonic. Siden jeg ikke er ingeniør, eller fysiker, forstår jeg ikke helt hvordan høyden, som er på rundt 1300 meter over havet, påvirker atmosfæren. Men faktisk så er det ikke så fuktig her, slik at lin er et perfekt aftenantrekk. Med normal svette, forduster alt sammen, med unntak av saltet, som katten i huset ofte ser sitt snitt til å slikke i seg, slik at skjorten må vaskes to ganger. Årsak og virkning er ikke min sterke side, men enten så er det guyaberaskjorten som gjør livet fint her, eller så må det være den evige sommeren, med maksimaltemperatur på 32 grader, og noen regnskurer i ny og ne, mens temperaturen ligger på 27 grader på dagtid, og 25 grader om kvelden.

Formaliteter kan av og til bety alt, og da er det selvsagt greit å vite at en hvit guyaberaskjorte i mange land er likestilt med smoking eller kjole og hvitt. Selvsagt sammen med sorte bukser og passende sko. Min kampsak akkurat nå, er at pensko ofte bør erstattes med dress-boots dersom underlaget krever det. Mitt underlag er ofte plener, og livets grusganger, dvs. de som går mellom inngangspartiet i huset, og bort til det store teltet ute på plenen, der det serveres mat eller drinker. Under slike forhold bør man gå i dress-boots med gummisåle, og faktisk også såler med grovt mønster, f.eks. den typiske commandosålen som ofte er å se på en sko fra Trickers, selvsagt basert på 4444-lesten.

Guyaberas skal ha stolper, og knapper, og broderier, og helst 4 lommer. Utgaven til fest kan være sterkt brodert, noen jeg synes er litt unødvendig jålete. Den hvite farven er vanligst, jeg liker strengt tatt bedre utgaver i brunt eller rødt eller blått. Akkurat nå holdt jeg på å glemme å begrunne en av de større fortrinnene til guyaberaskjorten. Det er de fire lommene. For kredittkort, for visittkort, for mobil, for lommetørklet.

En annen fin ting med skjorten er at den skal være romslig i snittet. Det betyr at man gjør en bedre figur, selv om figuren ikke er så god.

Jeg har såvidt nevnt ordet svette i denne epistelen. Svette kan skje. En stor diskusjon er om man bør ha en underskjorte når man bærer en guyabera. Man kan tenke seg svært fintfølende vesener som går rundt på partys og som besvimer dersom man får øye på hår på brystet eller en flik av hud, gjennom broderiets huller, eller den løse strukturen som kjennetegner lin av god kvalitet.  Jeg synes det er mest praktisk å ikke bruke underskjorte, dvs. en T-skjorte under. Min tankegang er at dersom man er så følsom, bør man holde seg hjemme, eller finne egne møtesteder for slike ekstra sarte sjeler.

Dersom jeg skal jukse på meg en myndig og sterk opptreden, hvor jeg ikke underslår at det finnes sterke trekk i min personlighet som liker det formelle, orden, og struktur, da velger jeg meg lange ermer. På den måten kan jeg få litt ekstra mosjon ved å lete etter mansjettknapper. Skjortene finnes selvsagt også med lange ermer som er knappet, men altså ikke korte ermer som er kneppet.

I UK hender det at man bruker ordet safarishirt om guayaberaskjorter. Jeg synes dette er upassende, siden alle burde vite at safariskjorter lages av poplinsvevet bomull, og ikke lin. Lin er til festbruk, mens safariskjorter skal tåle tornebusker og risp av løvepoter.

 Uttrykket uformell eleganse er sterkt dekkende dersom man har en slik skjorte på seg, og klarer å huske navnet på den personen man konverserer, samt at man husker hva man snakker om. Mitt problem er ofte at jeg mikser samtaler sammen. En rask hånd ned i en av de fire lommene, og man fisker opp mobiltelefon, hvor det finnes en app som trener deg opp på å huske navn.

 Baksiden er sterkt preget av tre stilper og noen knapper nederst. Skikken stammer fra den tiden da knapper ble laget av ekte perlemor og således var et hyppig brukt statussymbol.

 Lange ermer kan være svært praktisk dersom malariamyggen er sterkt i bittet.

 Linstoff absorberer ikke bare svette, men også myggspray, noe som har gjort dette plagget svært populært i tropene.

 Iført en hvit guyabera, kan man vandre rundt i forsamlinger hvor andre har på seg kjole og hvitt eller smoking og likevel være korrekt antrukket. Dersom man ikke er helt sikker på hva som passer seg, kan man ha protokollen i en av de fire lommene.

 Her ser vi hvordan broderiets linning har ført til at flatevirkningen av stoffet bidrar til vertikale rammer rundt skulderpartiet

 Rødt er min favorittfarge. Sørg for å gi hushjelpen inngående forklaring på at rødt vaskes som håndvask på 30 grader.

 Her har forfatteren glemt å rotere bildet, noe som har ført til en uønsket plassering av lommen som er avbildet. Dersom lommene var av denne typen, ville innholdet lett falle ut.

 Baksiden av en rød skjorte.

 Denne er fra Peterman i USA. Og sydd i sort bomull. Den passer ypperlig dersom jeg skal prøve å være høy og mørk og mystisk, men samtidig ha plass til mine mobiler. Siden jeg ikke har fått tak i mobil med dual SIM, må jeg alltid ha med meg to mobiler. Noe som forøvrig er svært upraktisk. Heldigvis er det god plass i alle lommene i en god guyabera.

Baksiden av en sort guyabera i bomull. Det er usikkert om knappene er laget av ekte perlemor, men det er jo heller ikke perlemoren i perlemorskyer.

Post-koloniale spectators

Two-tones shoes, eller spectators, er sko som ble populære på 20-tallet. De ble gjerne brukt av gangstere, folk som gikk på jazzklubber, eller som drakk gin rummys ute på de velstelte plenenes ved the Hamptons. Skotypen brukes fremdeles av jazzmusikere, spesielt i sort og hvitt. For noen år siden kom det en ny Gatsby-film, og skotypen fikk et lite oppsving. Men stort sett er det bare spesielt interesserte som bruker tofargede wingstips. Men de gangene jeg får komplementer av vilt fremmede kvinner ang. mitt skotøy, så er det når jeg tar på meg et par two-tones. En lys dress, f.eks grå, eller beige, i lin, og brune og hvite sommersko, for det er jo det denne skotypen er, og man føler seg lett og ledig, og fører sin dame lett og ledig på dansegulvet.

Det er nok riktig å si at skotypen er amerikansk, selv om det vissnok skal være John Lobb, den berømte i skokretser, som oppfant skotypen i London på 1880-tallet. Normalt lages two-tones i fullt lær, men typen med overlær og canvasbesetning, er også meget praktisk. Opprinnelsen er britisk, og det var selvsagt sko for engelskmenn ute i koloniene, dvs. sko for tropisk klima, som var utgangspunktet. Siden jeg nå befinner meg i en tidligere engelsk koloni i Afrika, passer det bra å ha en samling av slike sko. Som altså puster vesentlig bedre enn sko kun laget av lær. På minussiden kommer selvsagt at bomullstwill må impregneres mot smuss, og at man må være forsiktig når man pusser overlæret. Jeg har two-tones fra både Alfred Sargent, Cheney og Trickers,  med vekt på sistnevnte. Grunnen til dette er meget prosaisk, og er at Trickers har et fabrikkutsalg på ebay, hvor man kan gjøre en del skokupp. De minst populære skoene blir lagt ut på auksjon, og da det gikk opp for meg at jeg skulle bo noen år i tropene, satset jeg på å spekulere litt i bud på ebay. Det gikk strålende. I løpet av noen hektiske uker i mai og juni i fjor, fikk jeg tak i 6-7 nye par til rundt 35 % av normal utsalgspris. Noe av grunnen til dette var selvsagt at de småbutikkene i England som normalt kjøper opp Trickers på ebay på auksjon, ikke fikk med seg at det var en viss herre fra vestlandet som var i markedet. Two-tones Trickers er et tynt marked, selv på verdensbasis. Jeg noterer tilfreds at prisen nå har gått opp til de normale prisleier, som pr. nu er 250 pund for vanlig lærsko, og 300 pund for shell cordovan. Ute i butikkene ligger prisene på 350 pund og oppover, f.eks. i butikken til  Trickers i Jermyn Street.



Som jeg pleier gjenta så ofte jeg kan, så er jeg glad i Trickers fordi lestene der passer mine føtter bra. Two-tones-modellene til Trickers er såvidt jeg vet, utelukkende laget på 4444-lesten, som altså er rommelig, og minst et halvt nummer større enn vanlig. Har du skostørrelse 8, dvs. 42, kan du trygt gå ned til 7,5, siden disse skoene skal brukes med så tynne sokker som overhodet mulig, f.eks. sokker laget av sea-island-bomull. Silkesokker er bra, men de er lite slitesterke.

 4444-lesten er rommelig, og noen vil kalle den klumpete og lite elegant, men det kan jeg leve med, så lenge lesten er behagelig. Trickers-modellene av two-tones heter Bowood, og jeg har sett skotypen med både lærsåle og gummisåle, dvs. microfoam. Da er skoene like lette som joggesko. Noen ganger kaller Trickers såletypen for vibram, o gnoen ganger for Gumlite. Dersom man går på mottagelser utendørs, dvs. på plen, er microfoam best egnet. Etter noen glass med pimms kan lærsåler være glatte.

 Når halvparten av overlæret er erstattet med pustende grov bomullscanvas, eller twill som noen vil si, er skotypen godt egnet for varmt klima.

 Denne modellen er en full brogue wingtip, men mange two-tones er langt mindre preget av hulltangen. Strengt tatt lages hullene av maskiner, og ikke av en skomaker som sitter der med hulltangen. Denne modellen er en derby, dvs. i flertall derbies, som altså betyr åpen snøring, i motsetning til lukket snøring på en oxford.

Læret under snøringen er festet på begge sider, og er kjennetegnet på 4444-lesten til Trickers. Opprinnelsen er at skoene skal være anvendelige utendørs, i regn og blæst. Er det vampen som er betegnelsen på denne delen av skoen mon tro?

Sko for tropene

Trope (litteratur)

Portal: Litteratur

Trope (fra gresk tropos) i litterær betydning et felles mønster, et tema, eller et motiv i litteraturen. Tropologi er bruken av troper i tale (retorikk) eller i skrift (litteratur).

Et eksempel på litterær trope er «misforstått monster»; Frankenstein er historien som benytter denne tropen og som deretter dannet grunnlaget for tallrike tilsvarende litterære fortellinger i litteratur, tegneserier, og film. Litterære troper kan henvise til figuren (eksempelvis «den edle villmann»), handlingsforløpet (eksempelvis den intelligente rømningen fra et fengsel) eller rammen («det hjemsøkte slottet»).

I bibelfortolkning er tropologi fortolkningen av skriftens overførte betydning, bokstavelige betydning eller Guds hensikt med betydningen av Bibelens ord, og kan enten være den overførte eller den direkte betydningen, hvor førstnevnte henviser til ordenes inspirerte betydning knyttet til personer, gjenstander eller handlinger i Det gamle testamentet.

Nettstedet TVtropes har ei lang og utførlig liste over faste troper i alle medier, med en selvsagt hovedvekt på amerikansk og engelsk media (og/eller internasjonal litteratur). Lokale "troper" kan ikke lett oversettes, og norsk media og litteratur har en håndfull slike:

• Den fulle trønderen
• Den masete bergenseren
• Den pietistiske sørlendingen
• Den bråkete nordlendingen (han kommer ellers i en rekke varianter).
• Den tagale østlendingen/den treige østlendingen
• Den snobbete vestkantmannen/Vestkantjenta/Overklassefrua.
• "Arbeideren" i forskjellige varianter
• "Folkeopplysningsmannen"
• Den akterutseilte folkeopplysningsmannen/den "gammeldagse skolelæreren" -mye brukt i nyere litteratur og fjernsyn/film .

Plutselig befinner jeg meg i tropene, like ved Victoria-sjøen i Øst-Afrika. Tropisk sett som en mann som skriver om sine sko og klær fordi han bor i et stort hus med plass til mange sko, som passer i tropene.

Jeg hadde opprinnelig bestemt at jeg skulle bruke de neste årene på å bygge opp en større samling bermudashort, tropehjelmer, lange strømper og løsbarter, samt hvite smokingjakker og sorte pennyloafers, som faktsik er meget korrekt til smoking. Min kone var så vennlig å gjøre meg oppmerksom på at tropehjelmer ikke er passende her. Det kan henlede oppmerksomheten mot historien, dvs. britisk kolonihistorie, og den er ikke bare edel dåd. Så min første tropehjelm er plassert innerst i skapet, sammen med tweedfrakkene. 

Derfor er dagens tema sko for tropene, underavdeling perforerte sko. For å bygge opp spenningen mot neste epistel, kan jeg nevne at sko som passer i varmt klima også kan være sandaler, brogues med overdel av canvas, flettede mokkasiner etc. 

Mitt møte med Clarks Desert-boots i sort perforert semsket skinn, var på madison ave i nyc. De opprinnelige ørkenskoene til Clarks er ikoniske, og modellen er mins 60 år gammel. Stor var min forbauselse da jeg så at disse bootsa var perforerte, dvs. passende for tropisk klima, idet jeg akkurat da var på flyttefoten til Afrika, og engstelig for å ikke bunkre opp tilstrekkelige mengder med sko for varmt klima. Lett på foten, (er dette er trope?) sprang jeg ivrig inn i butikken, rundt E 47th. De hadde ikke min størrelse, siden denne modellen var ny for året og meget populær. Høflig, men bestemt gjorde jeg btikken oppmerksom på at det normalt betyr at de kan bestille mange flere, som sikkert vil bli solgt. Noe betjeningen sa seg enig i. Så da jeg uken etterpå stakk innom, fikk jeg tak i disse bootsene i min størrelse.

Sånn i farten kan jeg gjerne lovprise Clarks for nettheten i sålen, en slags porøs gummi som ikke veier noe særlig. Å gå med disse skoene er som å gå med joggesko, forskjellen er at man kan bruke disse i mer formelle sammenhenger, siden hullene er såvidt små. En liten sak, men også viktig i den forstand at man normalt ikke slipper inn på en god restaurant med joggesko. Slik skal det være. 

Jeg hadde en noenlunde tilsvarende historie med mine Sperry-loafers, som også nå har funnet ut at båtsko bør lages med hulli, slik at havet som renner inn når man seiler, kan renne ut. I reklamen blir det påpekt at hullene er laserskåret og jeg slår meg gjerne til ro med slik, for det betyr at barnearbiedet kun består av å lime sålen fast til overlæret. Som kjent lages de fleste slike sko i østen, hvor barn må begynne å arbeide lenge før de er modne for barnearbeid.

Disse skoene varer neppe et helt liv, slik som mine Trickers. Men i løpet av noen år har de spart meg for mye fotsvette, og kan sikkert pensjoneres i loafershimmelen med god samvittighet. Dette er forøvrig billige sko, ca 90-150 dollar. Clarksene er rette i størrelsen, det er stort sett engelske sko, mens sperryene er små i størrelsen, dersom man kjøper sko på nettet.

På det lokale kjøpesenteret har de forresten et større utvalg i flettede sko fra Italia. Markedet har alltid rett, og det betyr at mine perforerte sko har ledet meg til et sted der slike sko er passende.

Til safari, som jeg akkurat nå trener meg opp til, bør skoene være slangesikre. Det kan bety at mine solide boots fra Trickers igjen kan bli aktuelle. I mellomtiden trener jeg meg opp på venstrekjøring. Jeg har hengt opp en gul lapp hvor det står. #Vær vennlig å kjør på venstre siden, og hold deg ca midt i veien#. Det er faktisk giringen som er mest uvant, vi har en bil med automat, den er grei, men safaritraktoren er manuelt giret, dvs. det er en 10 år gammel landcruiser med en relativt treg dieselmotor. Til gjengjeld er den meget solid. Noen ganger kan hullene i veien være like store som på veien ut til Newark eller JFK, så det er bra at forstillingen på en slik Prado, som den heter i Afrika og i Australia, er solid konstruert. 

 Seilerskomodell fra sperry

 Clarks

 I motlys, slik at hullene som er perforert av en laser, fremtrer klart mot den elfenbenshvite bakgrunnen.

 Strengt tatt vil jeg kalle denne bootsen for en chukka-boots.

Tungt reisende

Det er mange som reiser lett. Jeg er ikke en av dem. Når jeg er på reisefot, blir det alltid til at jeg skal ha med meg det ene eller det andre som håndbagasje, og det er tema i dag. Hvilke utfordringer står man overfor som reisende med håndbagasje?

Svaret er at en slik reiseform, som jeg deler med de fleste, krever planlegging og en fast strategi. I mange år slet jeg med dårlige vesker, plastposer fra taxfree-butikken, flasker som falt av, mangel på plass og mangel på evne til å håndtere stor vekt, for ikke å snakke om håndteringen av kranglete betjering på innsjekk på flyplassen.

Min løsning er en solid Rimowa Topas trillekoffert som arbeidshesten i forholdet. Min utgave har to trillehjul, og det finnes en del situasjoner der det er mye bedre å ha fire hjul under. Rimowaen ble innkjøpt for 5 år siden, da jeg hadde et overfladisk forhold til trilling på fire hjul. Den er selvsagt IATA-godkjent, dvs. den overholder målene for håndbagasje. De fleste har en litt større håndkoffert, og det er ingen dårlig strategi, men jeg kjøpte en som er lovlig under alle innsjekk. Man blir lei av å krangle med skrankepersonalet på flyplassen.

Dersom man skal gå lange avstander på flyplasser, typisk i transit, er 4 hjul overlegent best. Vekten på bagasjen blir kanalisert rett ned, helt i pakt med newtons lover , og da er det meste overlatt til gode kulelagre i hjulene. Dersom man skal trille håndbagasjen utendørs, på brosten, ned trapper, og ellers forsere ulike hindre, har to litt større hjul fordeler, ikke minst fordi man kan være mer brutal. To store fastmonterte hjul tåler mer enn 4 mindre roterbare hjul. Om dette er det skrevet mye om i litteraturen, og særlig folk som reiser mye, grunner over dette spørsmålet.

Neste punkt er flyfraktbetingelsene. Der sies det stort sett at man har rett til å ta med seg en passende håndkoffert inn på flyet, og en mindre håndveske, eller PC-veske som menns vesker heter. Det var først for to år siden at jeg forsto at det var her muligheten for å få med 30 kg ekstra, som jo det hele handler om, ligger. En solid bygget trillekoffert som er seritfisert for 80 kg på det uttrekkbare håndtaket, er betingelsen for å få med ekstra vekt. Reisende som velger pene  og lette ombord-trillekofferter gjør her ofte en generaltabbe. Vridde og grovt deformerte håndtak som ligger henslengt langs gangveiene på flyplasser, forteller om at dette er en sak man må ta alvorlig. En Rimowa Topas er sertifisert for å tale 80 kg, ifølge mine opplysninger.

Neste punkt er å få tak i en PC-veske som er stor, men ikke bredere enn trillekofferten, som jo er laget for å kunne trilles i midtgangen. Når man står i butikken, må altså blikket vendes oppover, der det er muligheter for å få ekstra plass, og ikke til sidene. Neste punkt er å se etter en ekstra bag, type tote-bag, som man kan ha med seg, i tilfelle man plutselig står der på flyplassens vinutsalg, med 14 flasker portvin i den ene hånden, og 9 liter med underberg i den andre.

Det er almenn enighet mellom tungt reisende at bager som man bare hanker på håndtaket, ikke fungerer så bra. Disse veskene vil lett slenge til sidene når man tung av skyldfølelse entrer flyet og skal forsere den vanskelige midtgangen uten at man sfår uønsket oppmerksom fra flyvertinnene. Jeg klarer ikke å forestille meg en verre situasjon enn at flyvertinnen ber om at du leverer din håndbagasje som innsjekket bagasje.

De to ekstra veskene må altså ha en anordning som gjør at de plasseres fast og elegant på håndtakets fremre eller bakre kant. Det finnes flere retninger her. Vesker av denne typen, for damer, har ofte elegante og skjulte løsninger, med eller uten alskens glidelåser. For barske menn som er vant til å bære gullgraverstil-vesker i tung og industriell bomullstwill fra Filson, vil denne lille remmen, eller håndtaket, som oftest bare være utvendig påsydd. Akkurat som en trench-coat har påsydd hemper for håndgranater, bajonetter etc.

En oppsummering tilsier da at du kan ha en fullstappet håndkoffert med f.eks. bøker og dokumenter, som man jo ikke vil sjekke inn siden de relativt sett er nokså tunge, samt en stor PC-veske med alle de fordømte 17 laderne, kablene, fotoapparatene, macene, ipadene, iphoner for ulike land etc. Elektronikk er også nokså tungt, mens det samtidig er viktig at man lett kan dra fram macbooken for å vise den frem i sikkerhetskontrollen.  Så vet man jo at man skal ha med seg 7 kg goudaost fra amsterdam, og noen liter barolo og noen liter underberger eller xo. Den plasseres i totebagen, som altså henges opp på motsatt side som sin broder pc-vesken.

På denne måten er det lett å få med seg 20 kg som håndbagasje, samtidig som dette er lett å ta med ombord i flyet, eller langt avgårde inne på flyplassene. Dersom man er en frøsen reisende, kan man også få plass til et reisepledd på denne måten, siden reisepledd jo er forsynt med reimer. På lengre flyreiser kan det ofte være kaldt i kabinen. Jeg heller foreløpig til en devold ullfleece-jakke. Jeg vet at kvinner i sin beste alder ofte sverger til pashmina-sjal. gjerne i casmere. Strengt tatt handler alt om vekt når man er reisende. Men et godt ullpledd kan faktisk redde situasjonen dersom man må vente.

Mine to oppå-kabinkofferten-vesker er selvsagt laget av Filson.  Min kone sverger til tilsvarende vesker fra Tumi. De er ikke så lette å finne, men man kan sikkert bestille på nettet.

 her ser vi ekstraremmen som gjør at en slik veske er lett å hanke på håndtaket på trillekofferten

 tilsvarende for ekstrabagen

 Denne totebagen fra Filson er laget som en hommage til Magnum-dvs- det er engentlig en fotbag. Innmaten er polstret, og sånn i farten vet jeg ikke hvor den er blitt av. For meg er det viktig at bager har mange lommer, slik at jeg kan legge eventuelle vannflasker utvendig. Man vet aldri når vanner pipler ut, for å ødelegge bøker og det som verre er.

 jeg trodde det var mulig å rotere bildene i dette programmet, men det var det altså ikke